Slik øyfolket forklarer det
Strandøy er en øy med karakter. Hvert hjørne har sitt eget navn, sin egen historie og sin egen sjel. Dette er et forsøk på å kartlegge øya slik de som bor der ser den – ikke med koordinater, men med erfaringer og historier.
Plass for kartet ditt
strandoykart.png
For å legge inn kartet ditt:
1. Lagre bildet ditt som "strandoykart.png" i samme mappe som denne HTML-filen
2. Fjern kommentarene rundt img-taggen over
3. Slett denne instruksjonsteksten
Øyas nordligste punkt, der vinden alltid blåser framover som om den prøver å få øya til å gå fortere.
Her finner du tre hytter, én mast, og en værstasjon som fungerer når den selv vil.
Perfekt sted for å stå og rope inn i stormen bare for å høre den rope tilbake.
Rett og slett en lang, skrånende steinrabb som stuper ned i havet.
Det står et skilt her som advarer om glatte forhold, men skiltet blåste av i 2011 og ingen har hentet det opp igjen.
Dette er stedet de lokale går tur med hunden "når hunden trenger å lære respekt".
En stille bukt hvor havet ligger flatt tre–fire dager i året.
Her ligger de eldste naustene, og noen av dem står fortsatt delvis oppreist.
Dette er også stedet hvor fiskerne påstår at mobilen får litt bedre dekning, noe som er sant ved lavvann, vindstille og riktig fase av månen.
Øyas uoffisielle sentrum. Her ligger fergeleiet, parkeringsplassen, oppslagstavla, og den trebenken hvor tre generasjoner menn sitter og kommenterer alt som passerer, inkludert skyer.
Fergekaia er også hjemmet til to måker som øyfolket kaller Sverre og Merete, selv om de bytter partner årlig.
Her bor de fleste. Et nett av små veier som tar svingene som om de har dårlig tid, og hus som står tett nok til at man ikke trenger mobildekning for å kommunisere — det holder å rope ut kjøkkenvinduet.
I Grenda finner du også:
Grendeskolen: litt skjev, litt sliten, men alltid i drift.
Balløkka: der gresset forsvant i 1998 og ingen har sett det siden.
Butikken: som har "det meste", så lenge "det meste" ikke inkluderer fersk koriander eller teknologivarer nyere enn 2015.
Ligger et steinkast (eller to, avhengig av vind) ovenfor kaia. Gule vegger, blå dør, og en utsikt som gjør at folk snur hodet før de snur kroppen.
Øyas uformelle rådhus, teater, terapikontor og værrapporteringssentral.
Ligger litt for seg selv på en høyde, bygget av Klausen og Trud med tysk effektivitet og lokal stædighet.
Har den eneste verandaen på øya som står i vater.
Brukes som referansepunkt når man gir veibeskrivelser: "Ta til venstre etter huset som ser litt for ordentlig ut."
En smal, ujevn sti som slynger seg opp til det gamle fyrfundamentet på høyden.
Fyret står der ikke lenger, men fundamentet gjør – og utsikten er fortsatt den samme: hav, himmel, og akkurat nok horisont til å minne folk om hvorfor de bor her.